Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

”De fleste heldige politikere nå til dags seirer ikke ved egen storhet, men ved de andres ynkelighet.”

Som sitatet seier var Bjørnson ein heftig samfunnsdebattant og samtidig forfattar. I byrjinga av forfattarskapen brukte han motiv frå bondekulturen, men frå midt på 1970-åra la han det nasjonalromantiske bak seg og tok til å skriva om samfunnsaktuelle tema. Engasjementet hans var stort, og det var ikkje ei samfunnssak han ikkje hadde meiningar om. 

Bjørnson vart født på ein gard på Kvikne men flytta til Romsdalen og voks opp der. Han ville heller lese bøker enn å gjere lekser, og var ikkje den mest skuleflinke. Likevel, som 17 åring, vart han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania kvar han hadde klassekameratar son Jonas Lie, Henrik Ibsen og Åsmund Olavsson Vinje. Etter fullført eksamen i 1852 byrja han å arbeida som journalist. 

Dikt(ofte for barn), drama, og forteljingar var også ein vesentleg del av forfattarskapen til Bjørnson, og det er dette som lever etter han i dag. Berre som elleveåring byrja han å skriva dikt, og det er han som har skrevet teksten til nasjonalsongen vår; ”Ja, vi elsker”. Han har også skreve såkalla bondeforteljingar, blant anna ”Synnøve Solbakken”. Tanken bak desse var å gje bøndene betre sjølvtillit, for det var nettopp dei som skulle byggja nasjonen. 

Gjennom livet har Bjørnson skrevet ufatteleg mykje, blant anna 1000 artiklar i aviser og tidsskrifter og heile 30000 brev. Han vektla element som opplysningsarbeid, demokrati og vern om Grunnlova og hadde også ein viss innverknad på politikken gjennom venstre. Det var han som grunnla riksmålforbundet, og han er erklært som ein av dei fire store innan norsk litteratur. Innsatsen hans for nasjonen var enorm både kulturelt og politisk. I 1910 døde han i Paris kvar han skulle få behandling for noko sjukdom han hadde. 7 år tidlegare, i 1903, vart han tildelt Nobelprisen i litteratur. 


Statue av Bjørnson utanfor nasjonalteateret i Oslo. 

Peer Gynt

I utdraget fra ”Et öga rött” av Jonas Hassen Khemiri, oppfatter jeg-personen Peer som en dust og en ordentlig raring, og synes hele teksten er ”drit” rar. Han mener Peer har brukt hele sitt liv til å farte rundt, drive med damer og tatt mange dumme valg, noe han angrer på som gammel. Det er tydelig at jeg-personen merker seg de negative sidene, dersom det i hele tatt fantes noen positive?

Å lese teksten på svensk er slettes ikke helt enkelt. Det er ikke lett å gjette seg fram til at en tönt er en dust, og at det å være tossig er det samme som fra sans og samling. Oversettelsen til norsk er bedre å forstå, men enkelte poeng har gått tapt og ordstillingen er heller ikke korrekt da den antakelig har blitt direkte oversatt. Sannsynligvis har oversetteren et annet språk en norsk som morsmål. Eksempel; ”Per Dust var bedre navn.” Her mangler det ”et” foran ”navn”. Et annet eksempel; ”Så derfor språket var jævlig speisa”, her ville jeg flyttet ”var” foran ”språket”. Dessuten får jeg inntrykk av at den norske oversettelsen er litt grovere i målet, bruker litt styggere ord. Det er også brukt svenske skjellsord/kallenavn som vi ikke har i Norge, og derfor erstattet av ord med litt annen betydning.

Professor Vigdis Ystad har skrevet et essay om Peer Gynt og om stykkets internasjonale suksess. Peer Gynt ble (egentlig mot Ibsens vilje) oversatt til flere språk, og har blitt oppført hyppig på scener verden over, samt regnes som et sentralt innslag i verdensdramatikken. Grunnen til stykkets internasjonale suksess ligger nok mye i at temaet er så evig aktuelt, og kan tale til mennesker i alle tidsaldre og verdensdeler. Stykket har en dyp alvorlig problematikk som blir presentert med et eventyrlig ytre handlingsmønster (Askeladden). Det er skrevet med stor humor og i nyskapende dramatisk form. Stykkets sentrum/aktualitet sirkler rundt spørsmålet ”Hva kreves det for å leve et sant menneskeliv?”


Dovregubbens datter Ingrid og Peer Gynt fra forestilling på Gålå. Hentet her. 

Bøndene får status blant overklassa.

Det var i perioden då overklassa jakta på den norske eigenarten, at bondekulturen byrja få status blant dei. Spesielt to personar; Asbjørnsen og Moe hadde mykje å seie for dette. Dei reiste rundt på bygdene og skreiv ned det dei høyrde og fekk det på trykk til det lesande by-publikummet. Møtet med folkediktinga blei for mange eit lite «kultursjokk», men vart straks sett på som det reine og ekte i kulturen vår, med andre ord «folkets ånd». Det var bygdekulturen og bøndene som skulle representerte det typisk norske, og dette vart altså kjend for byfolk og overklassa gjennom folkedikting. Folkekulturen var en viktig faktor i det nasjonale gjennombrotet i Noreg, også kalt nasjonalromantikken. 


Norsk bygdekultur.



"Brudeferd i Hardanger" - av Hans Gude (nasjonalromantikken).

Særtrekk ved romantikken og nasjonalromantikken.

Romantikken var en reaksjon på opplysningstidens ensidige fornuftsdyrkelse og var Europas siste store kulturepoke og «fellesholdning» til tilværelsen. De nye slagordene var «følelse», «fantasi», «opplevelse» og «lengsel». Romantikken var først og fremst et byfenomen med mange unge studenter og «anti-borgerlig» livsinnstilling. De hadde flere likhetstrekk med hippiekulturen 150 år senere. Det var romantikerens plikt å oppleve livet – eller også å drømme seg bort fra det. Et av de viktigste trekkene ved romantikken var naturlengselen og naturmystikken.  

Nasjonalromantikerne var spesielt opptatt av den folkelige kultur. (Folkets historie, folkets språk). Det viktigste stikkordet var «organisme». Folkediktning var en viktig del av den «folkelige» kulturen. Asbjørnsen og Moe begynte derfor å samle inn folkeeventyr i Norge. 

Kva er typisk norsk?

Er det 17. mai-tog der alle er kledd i bunader? Er det raudost og mjølk på frukostbordet? Eller er det bygderomantikk og gamle stakkarar på omsorgsheim? 

Svensken Niklas Claesson har budd i Oslo eit år og har ein eigen blogg der han publiserar sine synspunkt. Alt handlar om norske uttrykk og særeigne skikkar vi nordmenn har.

Claesson om typisk norsk:
- Kalle opp ein is etter Drillo.
- Ananasbrusen fra Molde. 
- Tv-programmet Norge rundt (landsbygd porno).
- Søndagsstende butikkar og KRL på skulen.
- Black-metal nasjon (Satyricon och Dumme Birger).
- Matpakke (brødskiver med raudost).
- Store bilutgiftar. 

Typiske uttrykk:
- Busemann
- Rusbrus
- Rumpetroll
- Piggdekk
- Harry
- Syden
- Snurring
- Kommunevalg
- Korps
- Dugnad

Frans av Assisi (1182-1226).

I oppgaven min skal jeg skrive om Frans av Assisi (s. 140 i læreboka). Han var stiftaren av fransiskanerordenen som la spesielt vekt på nøysomhet og omsorg for dei fattige. Sjølv var han frå ein velståande familie, men vente ryggen til all rikdommen. 

Bayeux-teppet.

(Eit lite utsnitt av det enorme teppet.)

Dette 70 meter lange, brodert bayeux-teppet vart lagd i tida etter slaget ved Hasting i 1066. Teppet vart nytta i spesielle anledningar og var i samtida opphengt i domkyrkja i byen Bayeux i Nomandie. Kven som har lagd teppet er litt usikkert.

I dag kan teppet nyttast som ei historisk kjelde. Dei broderte bileta gjev viktig dokumentasjon av tidas stridsutstyr, dekorasjonar og symbol, samt ulike hendingar frå den tida. Baldisholteppet som er funne i Noreg har eit ryttermotiv med lignande utstyr som motiva på bayeux-teppet. Kan det seia oss noko?