Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

”De fleste heldige politikere nå til dags seirer ikke ved egen storhet, men ved de andres ynkelighet.”

Som sitatet seier var Bjørnson ein heftig samfunnsdebattant og samtidig forfattar. I byrjinga av forfattarskapen brukte han motiv frå bondekulturen, men frå midt på 1970-åra la han det nasjonalromantiske bak seg og tok til å skriva om samfunnsaktuelle tema. Engasjementet hans var stort, og det var ikkje ei samfunnssak han ikkje hadde meiningar om. 

Bjørnson vart født på ein gard på Kvikne men flytta til Romsdalen og voks opp der. Han ville heller lese bøker enn å gjere lekser, og var ikkje den mest skuleflinke. Likevel, som 17 åring, vart han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania kvar han hadde klassekameratar son Jonas Lie, Henrik Ibsen og Åsmund Olavsson Vinje. Etter fullført eksamen i 1852 byrja han å arbeida som journalist. 

Dikt(ofte for barn), drama, og forteljingar var også ein vesentleg del av forfattarskapen til Bjørnson, og det er dette som lever etter han i dag. Berre som elleveåring byrja han å skriva dikt, og det er han som har skrevet teksten til nasjonalsongen vår; ”Ja, vi elsker”. Han har også skreve såkalla bondeforteljingar, blant anna ”Synnøve Solbakken”. Tanken bak desse var å gje bøndene betre sjølvtillit, for det var nettopp dei som skulle byggja nasjonen. 

Gjennom livet har Bjørnson skrevet ufatteleg mykje, blant anna 1000 artiklar i aviser og tidsskrifter og heile 30000 brev. Han vektla element som opplysningsarbeid, demokrati og vern om Grunnlova og hadde også ein viss innverknad på politikken gjennom venstre. Det var han som grunnla riksmålforbundet, og han er erklært som ein av dei fire store innan norsk litteratur. Innsatsen hans for nasjonen var enorm både kulturelt og politisk. I 1910 døde han i Paris kvar han skulle få behandling for noko sjukdom han hadde. 7 år tidlegare, i 1903, vart han tildelt Nobelprisen i litteratur. 


Statue av Bjørnson utanfor nasjonalteateret i Oslo. 

Peer Gynt

I utdraget fra ”Et öga rött” av Jonas Hassen Khemiri, oppfatter jeg-personen Peer som en dust og en ordentlig raring, og synes hele teksten er ”drit” rar. Han mener Peer har brukt hele sitt liv til å farte rundt, drive med damer og tatt mange dumme valg, noe han angrer på som gammel. Det er tydelig at jeg-personen merker seg de negative sidene, dersom det i hele tatt fantes noen positive?

Å lese teksten på svensk er slettes ikke helt enkelt. Det er ikke lett å gjette seg fram til at en tönt er en dust, og at det å være tossig er det samme som fra sans og samling. Oversettelsen til norsk er bedre å forstå, men enkelte poeng har gått tapt og ordstillingen er heller ikke korrekt da den antakelig har blitt direkte oversatt. Sannsynligvis har oversetteren et annet språk en norsk som morsmål. Eksempel; ”Per Dust var bedre navn.” Her mangler det ”et” foran ”navn”. Et annet eksempel; ”Så derfor språket var jævlig speisa”, her ville jeg flyttet ”var” foran ”språket”. Dessuten får jeg inntrykk av at den norske oversettelsen er litt grovere i målet, bruker litt styggere ord. Det er også brukt svenske skjellsord/kallenavn som vi ikke har i Norge, og derfor erstattet av ord med litt annen betydning.

Professor Vigdis Ystad har skrevet et essay om Peer Gynt og om stykkets internasjonale suksess. Peer Gynt ble (egentlig mot Ibsens vilje) oversatt til flere språk, og har blitt oppført hyppig på scener verden over, samt regnes som et sentralt innslag i verdensdramatikken. Grunnen til stykkets internasjonale suksess ligger nok mye i at temaet er så evig aktuelt, og kan tale til mennesker i alle tidsaldre og verdensdeler. Stykket har en dyp alvorlig problematikk som blir presentert med et eventyrlig ytre handlingsmønster (Askeladden). Det er skrevet med stor humor og i nyskapende dramatisk form. Stykkets sentrum/aktualitet sirkler rundt spørsmålet ”Hva kreves det for å leve et sant menneskeliv?”


Dovregubbens datter Ingrid og Peer Gynt fra forestilling på Gålå. Hentet her. 

Kva er typisk norsk?

Er det 17. mai-tog der alle er kledd i bunader? Er det raudost og mjølk på frukostbordet? Eller er det bygderomantikk og gamle stakkarar på omsorgsheim? 

Svensken Niklas Claesson har budd i Oslo eit år og har ein eigen blogg der han publiserar sine synspunkt. Alt handlar om norske uttrykk og særeigne skikkar vi nordmenn har.

Claesson om typisk norsk:
- Kalle opp ein is etter Drillo.
- Ananasbrusen fra Molde. 
- Tv-programmet Norge rundt (landsbygd porno).
- Søndagsstende butikkar og KRL på skulen.
- Black-metal nasjon (Satyricon och Dumme Birger).
- Matpakke (brødskiver med raudost).
- Store bilutgiftar. 

Typiske uttrykk:
- Busemann
- Rusbrus
- Rumpetroll
- Piggdekk
- Harry
- Syden
- Snurring
- Kommunevalg
- Korps
- Dugnad

Auggie Wrens juleforteljing.

Ei Juleforteljing treng ikkje nødvendigvis å handla om jul og det som høyrer høgtida til. Nissar, englar, snø og den slags er noko vi forbind med jula, men ei god juleforteljing kan vel bli fin forutan det? Eg meiner at det viktigaste i ei fin juleforteljing er bodskapen. Den må fortelje oss noko og samtidig helst vera koseleg, nett som ei solskinshistorie. Jula er ei høgtid der ein sett det å ha det bra ekstra høgt. Alle skal ha det bra i jula, og det å sørgje for at andre nettopp har det, det er ei god gjerning som gjerne høyrer ei juleforteljing til. 

Auggie Wrens juleforteljing er skriven av den amerikanske forfattaren Paul Auster. Nett som novella fortel er den skriven for New York Times, og vart publisert 25. desember i 1990. Denne juleforteljinga inneheld akkurat denne koselege biten eg nemnde over. Historia startar litt dystert med ein ynkeleg ung mann som stel. Men det koselege kjem da Auggie blir drege inn i eit spel med bestemora til denne stakkarslege mannen. Forutan at ho er gammal er ho også blind og antakeleg til og med litt einsam. Det at Auggie kjem på besøk julekvelden gjer ho glad. Ho likar å tru at det er han som er barnebarnet hennar, og han spelar med for å ikkje skuffe denne stakkars dama. Han bidreg til at hennar siste jul blir koseleg og fin. 

Auggie Wren føler seg ussel. Han ser på gjerninga si litt annleis. Jo, han veit at han bidrog til at dama fekk ei fin jul og alt det der, men det at han gjedde seg ut for å vera barnebarnet hennar, Robert, vart feil. Og ikkje nok med det, så tok han med seg eit av dei mange digitalkamera som stod der. Sannsynlegvis noko Robert hadde stole. Auggie syns dette er ubehageleg og likar ikkje det han gjorde. Kanskje det er grunnen til at han ikkje vil ha historia skriven med sitt eige namn? Det kan også vera at han berre fann opp heile historia, berre for å hjelpa ein god venn. 

Forfattaren er fast kunde hjå denne Auggie Wren, men etterkvart som dei finn ut at dei har noko til felles, blir desse kunstnar-spiarane også venner. Auggie viser han sine verk; fleire mest identiske album med eit bilete frå kvar og ein dag og same tidspunkt dei siste 2000 dagane, eller kanskje meir. Motivet er det same på kvart og eit, med utsikta frå kioskhjørnet i perspektiv. Desse bileta tematiserer tida i teksten. Viss ein blar sakte og analyserer kvar og eit ser ein detaljar. Årstider skiftar, dei same menneska hastar til jobb og det skjer endringar og utvikling. 

Den utgreiinga om dette uvanlege verket til Auggie er berre ei av fleire historier som er fletta inn i denne juleforteljinga. På starten har vi historia om korleis dei to vart kjend og oppdraget han fekk om å skrive juleforteljing til New York Times. Deretter kjem sjølve juleforteljinga som Auggie fortel. Om mannen som stel, og hans besøk hos den gamle dama. Slike små historier inn-fletta i ei historie er typisk for Paul Austers skriving. 

Kjelde: Auggie Wrens juleforteljing som vi fekk utdelt på ark på skulen.
Bilete er henta her.

Å rette baker for smed

"Nå skal vi bli Himba"

«Nå skal vi bli Himba» sier Reidar positivt. Familien som har vært vrange i forhold til Himbaenes regler og kultur fra starten av har nå gradvis endret sitt syn. Fra å nekte å ligge et annet sted enn barna sine og dårlig kjemi med folkene har Karin nå godtatt mer av deres kultur og fått en mer positiv holdning. Men likevel er hun og Ida litt bak Reidar og Kristin. Kristin har vært mye sammen med Himbabarna og sovet med dem om natta. Ida vil sove med Karin. Selv om Karin og jentene har fått en mer positiv holdning er de litt skeptiske til klærne. Karin liker ikke miniskjørtet og har ikke lyst til å bli smurt inn slik som Himbadamene. Reidar derimot trives godt med ekte Himbastil. Familien har tatt et skritt nærmere å leve som stammen, og Reidar og Kristin slår seg løs under feiringen.

Maleri i barokken

Nattevakten(1642) av Rembrant.
Bildet er typisk for Barokken med dramatisk fremstilling av lys og skygge.
Maleriet er også veldig detaljert. 

Hamelet - "Å være eller ikke være"

Oppgaver i læreboken, s. 307.

a) Med setningen «Å være eller ikke være...» sikter Hamlet til å leve eller å ta sitt eget liv.

b) Hamlet beskriv livet som vanskelig, med motgang og sorg. Folk hakker ned han, og livet består av mange plager. Han er fristet til å slippe unna livets bører.

c) Hamlet har angst for døden fordi han ikke vet hva som venter. Er det verre enn å leve? Er det bare en evig søvn med drømmer? Ingen har svaret på dette, og Hamlet velger å heller leve med livets bører enn å kaste seg ut i det ukjente.

d) Refleksjon og ettertanke gjør oss feige mener Hamlet. Dersom vi får tid til å tenke oss godt om fører det ofte til ombestemmelse.

e) Hamlet virker litt svak og usikker. Han lar seg hakke på av andre og han er fristet til gjøre ende på livet. Likevel er han kontrollert og velger å leve med livets motgang i stedet for å gjøre noe så enkelt som å ta livet sitt.

Teikneserie "19. april 1566"

Skaldar og skaldekvad

I middelaldaren hadde mange kongar ein skald som også var deira rådgjevar. Ein skald var ein norrøn diktar, poet og historiefortelljar. Skaldens oppgåve var å dikta kvad om kongens bedrifter og å hylla han. Dette auka statusen til både skalden og kongen, og i løn fikk skaldane ofte gullring, sverd, luksusklede og meir. Nokon fikk til og med eit heilt skip. (Luksus!)

Det var for det meste menn som var skaldar, men også kvinner kunne kvede. Vi kjenner til tilsaman rundt 250 skaldar. Islendingen Gunnlaug Ormstunge var ein av dem. Han var innom hos herskarar i både Noreg, England og Orkøyane og fekk god løn. Egil Skallagrimsson er også svært kjend. 

Skaldekvada omhandla ofte gudar, heltar og gjerne vikingkongane. Dei vart ikkje nedskrevne, men lest eller sunget ut til forsamlinga av skalden. Kvada gjekk inn i den muntlege historietradisjonen, og nokon vært gjenfortalde i så mange generasjonar at dei vart skrevne ned(år 1100, etter alfabetet kom). Kvada vart betrakta som kunst, og dei beste skaldane vart meget kjende og fekk god betaling. Mest kjend av dei som skreiv ned norrøn dikting, er nok Snorre Sturlason med Heimskringla, Den yngre Edda og Egils saga. 


Bilete skal førestilla ein skald.

Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det?, av Bjørn Sortland.

Markus får auge på ei jente(Ingrid), så inderleg vakker sjølv utan hår på hovudet. Han går bort, spør etter ein røyk og slår av ein prat. Han får fort følelser for ho.

Kollektivt selvmord, av Arto Paasilinna.

To karer møtes, begge på tur til å ta sitt eget liv. De utsetter det, og planlegger nettop et kollektivt selvmord i stedet, der alle suicidale mennesker i Finnland innviteres. En luxus-buss bærer av gårde mot Norkapp's stup med alle disse menneskene. Rett før stupet bråstopper bussen ...

Rein tekst.

"Rein tekst" er ein leseaksjon fra foreninga !les. Aksjonen går føre seg i videregåande skuler og har som føremål å skapa leslyst hjå ungdom mellom 16 og 19 år. Nette pocketbøker blir delte ut til alle deltakarane. Dei inneheld utdrag fra nokon av dei beste bøkene som er gjeve ut hittil i år, både romanar, novellar, teikneseriar og faglitteratur. I samband med boka er det i tillegg konkuransar med oppgåver knytta til utdraga. Ein kan vinne flotte premiar!

Kjelde: http://txt.no/index.php?option=com_content&task=view&id=800&Itemid=591